Godt nyttår

Hadde det bare vært julaften. Med guddommen så nær som en slik dag, ville det kjentes mer riktig at man ga opp ånden. En slags hellighet over ting, der man kunne smile seg fromt inn i tusmørket. I stedet skrålte rakettene om kapp med fulle fjortiser konstant på vei. "PAAAAARRRTY!"

Det hadde vært ei skikkelig postkortjul. Lufta sto stille. Snøen knirket under tykke såler, knokene hvitnet mot det svarte håndtaket på kofferten. Jeg kjørte legevakt og kom nettopp fra en utenlandsk storfamilie der kvinnene satt rundt sykesenga til den hylende moderen som visste at DETTE hjerteinfarktet var ekte, mens mennene satt i den litt aparte møblerte stua og så fotballkamp på satellitt.

"Møt på medisinsk poliklinikk i morra. Godt nyttår. Farvel."

En gang hadde stua på haugen tront i ensom majestet. En selveierplett på en jomfruelig skjærgårdsstripe. Boligfeltet rundt prøvde å vokse rundt den, som om byggene skammet seg over husmannsplassen om ikke lenger passet i deres midte. Vindusglassene skilte seg vagt ut fra den malinga som kanskje en gang hadde vært der. Du var nesten helt sikker på at skimringa i dem var gjenskinn fra festen ute.

De hadde skrudd av blålysene. Med hendene i sine røde lommer stod de og småpratet med naboen som en gang i uka eller så tok med en ny ølkasse og leverte på bislagtrammen. Han hadde lagt panikk bak seg, skyldfølelsen var akkurat passert og han sto med vemodet i hånda som holdt siste ukes aviser. De hadde sagt at jeg måtte komme nå, men det var ingen hast lenger.

Inne på kjøkkenet trådte jeg feil og gikk rett gjennom gulvet. Jordbakken det hvilte på, var hard som is. Jeg vet ikke hva som nå var i grytene på kjøkkenbenken, eller om noen hadde drukket innholdet i alle flaskene på gulvet. Nattbordslampa på komfyren nådde så vidt til de nærmeste krokene, da jeg endelig fant kontakten å plugge den i.

Der jeg sto, med en fot gjennom gulvet, kunne jeg ikke annet enn å dra et dypt sukk - snuse dypt inn for å få det overstått. Men det luktet nesten ingen ting. Kanskje svakt søtt. Men til og med sviblene, i et lite nybrottsland på kjøkkenbordet, var frosne.

Genseren var så skitten at maskene i strikkinga nesten ikke syntes. En gang hadde det vært tommelhull så den skulle varme godt over stive håndledd. Nå var det mer hull enn genser. Den brune makkoen dekket ikke stort bedre. Stråleovnen var avskrudd. Penger spart er penger tjent. Jeg kunne ikke rikke fingrene fra armlenet uten å velte hele ham nesten ut av stolen. Lett som et barn. Det var ikke bare liggesår som var under ham. Buksa manglet hele baken. Sårinfeksjonen hadde kanskje gjort det før kulda. Han hadde et lite, nakent grantre på et kaffebord. Alle så nær som siste ukes aviser fylte resten av rommet. Lange grimer av hår hang framover ansiktet. Stabler av ukeblader. Han så ikke fredelig ut. Flere ølflasker. Bare vørterøl. Mer resignert enn ensom. Mer trøtt enn sjuk.

Jeg ringte broren på gamlehjemmet. "Det var jammen på tide. Han ville bare ikkje!. Fordømde idiod. Men han var'kje senil, ikkje vel? Du kan'kje tvinge gubben på heimen når han 'kje e senil, ikkje vel?"

Siste oppdrag den dagen. Jeg snuste litt på kruttrøyken ute. Ungdommene var enda på vei til fest. Vi vekket minsten så hun fikk se rakettene. Jeg sovnet som en stein. Men først lot jeg hånda gli litt ekstra over det varme, hvite lakenet.

Urban paranoia

Hvis noen bytter om 95-håndtaket og 98-håndtaket på pumpa; merker den det, eller vil nestemann få et lite tenningsproblem når han kjører videre? Jeg vet svaret.

Kosteskaft

Hvorfor i helvete kan ingen lage hostesaft som ikke smaker spy?