Supperåd. Jeg husker hvem som sa det først. Ikke alle gjør det, lenger. Når jeg har glemt det, er ordet der fortsatt. Da er de som laget det, for lengst borte. Men ordet er der fortsatt.
Supperåd. Du vet hva det betyr. Du vet ikke hvem du hørte det av sist. Du vet ikke hvem du hørte det av først. Kanskje smiler du litt hver gang du hører det. Kanskje strør du det om deg i annen hver setning, i forakt for verden omkring og med kynisk mistro til de du omgir deg med.
Supperåd. Det betyr noe helt spesielt. Du må tenke deg litt om før du finner en presis definisjon. Kanskje er du ikke en gang helt sikker, og må slå det opp. Når du leser det i ordboka, nikker du gjenkjennende. Ja, det, nemlig. Så smiler du kanskje litt igjen.
Supperåd. Er du riktig gammel, husker du kanskje en sketsj i svart-hvitt, fra da TV het fjernsyn og alle i Norge fikk like sammenbitte tenner over ordene Vi beklager teknisk feil. To menn, den ene med skjev bart og den andre med ei grop i haka på størrelse med Valle Marineris, holder på å le seg i hjel av seg selv og får knapt nok fram dette ene ordet, om igjen og om igjen. Valle. Valle. Balle, ja. Det var det han het. Balle Klorin. Husker du dem nå?
Supperåd. En av de to, han med Mars’ Grand Canyon i haka, ble en gang spurt hva han var mest fornøyd med i sin karriere. Han blunket ikke engang før han svarte at det måtte være det å ha tilført språket et nytt ord, et ord som var blitt så vanlig at ingen lenger tenkte over at det var et ord. Høyesterettsjustitiarius. Det er et ord, tenker du. Du kan ikke lese det, si det eller høre det uten at du må smake på det en gang til. Sa jeg det rett nå? Hva er det, egentlig (bortsett fra å være det lengste ordet i det norske språket)? Men supperåd glir lett.
Supperåd. Tenk om de to hadde vært lure nok til å varemerkebeskytte ordet. Tenk om han med barten hadde saksøkt deg hver gang du forsøkte å si ”det-ordet-jeg-ikke-kan-bruke-som-betyr-noe-i-retning-av-et-utvalg/organ/verk/vesen/styre-som-ikke-har-noen-funksjon/strategi/mål/innhold/berettigelse/betydning”? For den del, tenk om Shakespeare hadde blitt saksøkt av alle de samtidige han stjal materiale fra for å skrive sine skuespill? Hva om Asbjørnsen og Moe hadde blitt offer for en langtekkelig copyrightsak? Hadde du kunnet si ”Snipp, snapp, snute” da?
Supperåd. Og så var det deg, da. Hva med deg? Har du sagt noe unikt i det siste? Hva med di siste forelesning? Din siste tale? Din siste artikkel? Ditt siste innlegg? Hvor mange av illustrasjonene du brukte, har du tegna sjøl? Hvor mange av formuleringene dine, fyndordene, sjargongen, tematikken, er du original opphavsmann til? Hvor redd er du for at de egentlige opphavsmennene skal komme og ta deg for at du uhemmet bruker elementer fra deres skaperverk? Skammer du deg? Neppe. Du bruker noe de har lagd, for å lage noe helt nytt, noe originalt, som bare er ditt, for å få fram det du vil. De du snakker til, er klar over at ikke alt du sier, er originalt. De vet at knapt noe de kommer til å få høre resten av sitt liv, er i sin helhet originalt. Men gjennom det du sier, og viser, lever ordene – bildene – du bruker, videre. Og gjennom det, de som skapte dem.
Supperåd. Men det var så du, ja. Hvordan gjør du det? Jeg har gang etter gang spurt forelesere, debattanter og talere om å få legge ut tekstene bildene, presentasjonene deres, så flere kunne få glede av dem – og ikke minst så de som allerede hadde opplevd dem, kunne gå tilbake og både friske dem opp og kanskje bruke dem til noe eget. Men du sier nei. Du sier du skal holde foredraget til neste år også. Du sier du er redd det skal bli misbrukt. Du sier ofte ikke noe i det hele tatt – bare at du ikke vil.
Supperådet. Om neste års kursdeltakere eller neste ukes tilhørere allerede har lest innlegget ditt, tviler jeg på at de lærer mindre av å høre det neste gang. Har du endret det i mellomtiden, tror jeg ikke noen er mindre mottakelige for å få sin lærdom oppdatert. Er du modig nok til å la dine tilhørere gå gjennom det du har sagt, i ro og mak, vet jeg at i hvert fall noen vil få mer ut av det.
Supperåd: Informasjon vil spres. Informasjon trenger å spres. Spesielt i det vi ofte kaller vitenskap, må informasjonen spres for i det hele tatt å gi mening. Jeg er ikke så full av meg selv at jeg tror noen noen gang vil gå tilbake og lese denne teksten jeg nettopp skrev, bare for å lese den en gang til. Den er ikke god nok. Men om noen noen gang bruker et utsnitt, en setning, sågar ett ord jeg har sagt, for å formidle noe de sjøl mener, ja da har jeg ikke skrevet den forgjeves. Vil du dele foredragene dine med oss, NC?
