Twilight Zone

Jeg vet ikke hvorfor jeg stoppa på hjørnet av OL Aunes slakteforretning der og da. Oftest var det for et glimt inn i fortida, med ekte slaktekroker, hvite fliser og innehaverens lagerfrakk den samme som alltid. Jeg vet ikke hvorfor jeg gløtta over på den rustmalte lagerdøra ved Tromsø Jernvarehandel. To trøtte typer er ikke noe nytt syn. Den smale gjenstanden langemann trakk ut av Levisjakken var ikke ei sprøyte, men en sprittusj. I rasende fart skribla han ordene på den jomfruelig nakne døra. ”Heng Purken” tenkte jeg. ”Fri hasj”. De stavret videre som om dette var en del av dagens faste rutine. Jeg gikk over gata for å bekrefte min forutinntatthet. ”NIHIL ESSE MEDICO SINE OPIO”. Med store, latinske bokstaver. Et halvt liv senere, etter at OL Aune var blitt synonymt med klirrende lilla armbånd, evig halvtomme rødvinsglass og lespende mannsstemmer, og Jernvaren ikke lenger har doble fustasjeopphengsforkoblinger, kan jeg oversette det på egen hånd. Hva ville legen vært uten opium?
Hvis du ser godt etter, oppe i venstre hjørne på den høyre døra, er minnet om bokstavene der ennå.